Fibersorter

Vi deler tekstilfibrene inn i tre hovedgrupper: naturfibrer, regenererte fibrer og syntetiske fibrer.
 

Naturfiber

Naturfibrene kan deles i animalske og vegetabilske fibrer.

Animalske fibre

Til de animalske fibrene regner vi silke fra silkeormen, ull fra sauen, mohairull fra angorageita, angoragarn fra angorakaninen, kasjmirull fra en geiterase som lever i India, Kina og Tibet, kamelull fra kamelen, alpakkaull fra lamaen og hestehår. Hestehår ble tidligere brukt i spisestuemøbler og gav et solid setetrekk som også var enkelt å vaske. I dag brukes hestehår blant annet i madrasser på grunn av gode antibakterielle egenskaper. Midden overlever ikke i et klima med hestehår. Hos oss er ull fra sauen mest brukt. Ulla har mange gode egenskaper: Den har god varmeisolerende evne, krøller lite, er behagelig i bruk og har stor evne til å oppta fuktighet. Ull kan toves og filtes. Ulla brenner ikke lett, men blir forkullet. Et ullpledd kan brukes til å slokke branner med og er derfor et godt valg til bruk i salongen.

Silke er et luksusprodukt med stor anvendelighet. Fibrene er svært tynne og blir sprø i sollys, og silkegardiner må derfor fôres med et annet tekstil som vender ut mot vinduet. Silke blir laget av silkeormen (Bombyx mori) ved at den spinner en kokong som kan inneholde opptil 2000 m silkefiber. En kokong er om lag 3 cm lang og ser ut som en peanøtt med skallet på. For å få lange fibrer og god kvalitet på silken må silkeormen drepes før den eter seg ut av kokongen. Tussahsilke er en type kortfibret silke der livet til silkeormen er bevart. Denne silketypen kalles også villsilke, den har en sterkere og grovere tråd og kan gjenkjennes blant annet på de bitte små nuppene i veven.

Vegetabilske fibre

Til de vegetabilske fibrene regner vi bomull, lin, bast, rami, soya, hamp, jute og kokos. 40–50 % av alle tekstiler er laget av bomull. Bomull er frøhår fra bomullsplanten, og i India ble bomull dyrket fra om lag 5000 år siden. På 1700-tallet kom bomullen til England. Bomull blir dyrket i varmere land som Egypt, Asia, USA og Peru. Den er sterk, loer, krøller lett og er vanskelig å antenne, men brenner til gjengjeld lett og lenge. Bomull er derfor ofte brannhemmet og antikrøllbehandlet. Elastisiteten er dårlig, og for å gi bomull elastisitet blir klærne gjerne strikket, for eksempel undertøy, T-skjorter og gensere. Bomull er dessverre kommet i dårlig lys ettersom produksjonen gir oss et av de mest forurensende og minst bærekraftige tekstilene vi bruker i dag. Hovedproblemet med bomull er de enorme vannmengdene den trenger. For å få bomull til å vokse må vann ofte hentes fra andre steder enn der produksjonen foregår. En bomullsplantasje kan i verste tilfelle bli sprayet med giftige sprøytemidler opptil tjue ganger i løpet av en vekstsesong. Disse sprøytemidlene siver så ut i grunnvannet og forgifter drikkevannet til lokalbefolkningen. Mercerisering er en behandling som brukes mye på bomull for å øke glansen, fiberstyrken og bedre fargeopptaket. I behandlingen bades bomullen i natronlut eller kaustisk soda. Dette er sterke stoffer som setter både miljøet og arbeidernes helse i fare. Økologisk bomull er naturlig bomull som ikke er sprøytet eller etterbehandlet.

Lin har tradisjoner langt tilbake i historien. Fibrene finnes i stengelen på linplanten, og det er en krevende prosess å få dem ut. De lengste fibrene er opptil 60 cm lange. Lin blir brukt til gardiner, duker og klær, og det krøller svært mye. Tekstilet må ikke vaskes på over 60 ºC, da kan linet miste glansen og bli loddent. Lin har også svært god evne til å ta opp fuktighet og gi slipp på den, og er derfor mye brukt til sengetøy og håndklær. Lin er sterkere enn bomull, loer ikke og er bakteriehemmende, men brenner lett om den ikke er brannhemmet. Brannhemming brukes ikke så mye på lin fordi det skader fibrene og gjør dem svakere.


Linplante

Gress og andre grove plantefibre hører inn under vegetabilske naturfiber. Bambus er en type gress og et hurtigvoksende råstoff som høstes etter fem–seks år. Bambus er i stor grad hardere enn eik, som regnes som et hardt treslag. Bambus kan brukes i hard form til gulv i heltre, parkett, møbelplater og finer. Eller den kan brukes som tekstilfiber til gardiner og sengetøy og sammenliknes da med bomull og silke. Til forskjell fra bomull trenger ikke bambus å vannes. Den trenger heller ikke kunstgjødsel eller insekt- og soppmidler, den er i seg selv antibakteriell, virker jordforbedrende, lagrer mer CO₂ og avgir mer oksygen enn trær. Som tekstil er bambusen myk som bomull, pustende, vannabsorberende og hurtigtørkende – i det hele tatt et svært bærekraftig materiale.

Rotting fra rotangpalmen, manila fra en type banantre og sisal fra agaveplanten brukes interiørt hovedsakelig til å flette møbler og veve tepper. Manila, hamp og sisal er sterke og grove naturfibrer. Jute er atskillig finere og mykere i fiberen. Jute, også kalt strie, brukes til tepper og tapeter, til møbeltapetsering og som et grovt, vevd underlag for linoleum. Plantefibrene har generelt dårlig impregnering og motstand mot flekker og falming. Farger og mønstre må derfor velges forsiktig etter type bruk. I tepper er de grove plantefibrene svært slitesterke. De bør ikke legges i kjøkken eller spisestuer på grunn av faren for flekker, heller ikke i direkte sollys på grunn av faren for falming, og de kan ikke brukes på bad ettersom de vil mugne. Kokos er den eneste plantefiberen som ikke mugner om den blir liggende fuktig. Den kan gjerne brukes på bad eller som entrématte. Sjøgress har også vært mye brukt til å flette møbler og veve tepper, men dessverre er sjøgresset flere steder utrydningstruet og bør derfor unngås.

Regenererte fibrer

Å regenerere betyr å omdanne til noe annet. Det aller meste av regenererte fibrer er framstilt av cellulose. Cellulose blir utvunnet av bomullsavfall eller tømmer og regenerert ved hjelp av kjemikalier til en tyktflytende masse. Gjennom hullene i en dyse som minner om munnstykket på en dusj, blir massen presset ut i stråler som senere størkner og danner uendelig lange fibrer. Disse lengdene kan tvinnes til garn eller kuttes opp i kortere fibrer som spinnes.

Viskose og acetat er de vanligste regenererte fibertypene. Viskose er svært mye brukt i klær og i blanding med andre tekstiler som for eksempel ull. Det gjør varen billigere, men ikke sterkere. Acetat er blankt og krøller mindre enn viskose. Regenererte fibrer er ikke like sterke som bomullsfibrer og svekkes i våt tilstand. De krymper som bomull, men har god evne til å ta opp farge og har god fargeekthet. Regenererte fibrer tar også lett opp i seg fuktighet og blir dermed svakere. En blanding av ull og regenererte fibrer brukes ofte i møbelstoff.

Syntetiske fibrer 

Syntetiske fibrer er en samlebetegnelse på kjemisk utviklete fibre basert på råolje. De vanligste er polyamid, polyester, akryl, elastan og polypropylen. Syntetiske fibrer brenner vanligvis ikke så lett, men i stedet smelter de gjerne. Generelt tar syntetiske fibrer opp lite fuktighet og kan lett bli statisk elektriske. Det forskes mye på syntetiske fibrer for å gi dem flere og mer avanserte egenskaper. Materialvitenskapen har i lang tid designet stoffer og strukturer molekyl for molekyl. Med nanoteknologi kommer forskerne enda lenger inn i materialene, teknikkene er blitt bedre, og strukturene kan lages større og mer kompliserte. Det dukker stadig opp nye tekstiler basert på nanoteknologi. Et eksempel er intelligente tekstiler, som for eksempel kan reagere på kroppsvarme ved å endre farge.

Polyamidfiber var den første syntetfiberen som kom på markedet. Det skjedde i 1938. Det første produktet som ble laget av denne fiberen, var nylonstrømpen, og den første produksjonen ble revet bort av begeistrede kvinner. Til Norge kom materialet først etter krigen. Polyamidfiber har usedvanlig høy styrke og er svært elastisk. Fiberen har liten evne til å absorbere fuktighet, og sammenliknet med bomull virker den ofte klam og kjølig. Nylon er den vanligste fiberen i såkalte stretchstoffer og blir mye brukt i klær, men også til tauverk, presenninger og fiskegarn.

Polyesterfiber ble utviklet i 1941. Klær av polyester er krøllfrie og holder godt på form og press. Fiberen blir ofte brukt sammen med bomull og ull, det gjør stoffet sterkere. Polyester brukes også som fyllmateriale i dyner, puter og soveposer. Fiberen har lett for å nuppe, har dårlig evne til å ta opp fuktighet, og den tørker fort. Brukt alene vil klær av denne fiberen virke klamme og kjølige. Polyester blir brukt i gulvtepper og møbelstoffer for å gi styrke, og i gardiner. Trevira CS er en kjent polyesterfiber som er varig flammehemmet.

Polyakryl likner litt på ull, men er ikke like friskt og livlig. Fiberen kom i 1948 under navnet orlon, men kalles i dag akryl. Alt som lages av ull, kan også lages av akryl. Men alle som har brukt et pledd av akryl, merker at det oppleves svært annerledes siden tekstilet ikke puster. Fiberen blir ofte brukt i gardiner og klær, og plagg av akrylfiber holder fasongen godt etter vask. Fiberen tørker fort, men kan nuppe. Den smelter ved 300 ºC, og allerede ved 80 ºC mister den form. Fiberen kan derfor bli ødelagt under stryking med høy temperatur.

• Se utskriftsvennlig utgave